TIL NATUREN

Den nye naturfølelsen som vokste frem med romantikken i Europa gjennom første halvdel av 1800-tallet fikk kunstnere til å se nordover til den arktiske, vakre og urørte naturen. Den ble sett på som eksotisk, noe som passet med den romantiske tidsånden, med individet, følelser, fantasien, mystikken og den storslagne, sublime naturen i sentrum. Som et motstykke til opplysningstidens ensidige fornuftstenkning trodde romantikerne på at menneske og natur var ett, og at naturen var besjelet. I den nordlige landsdelen, og for området Sápmis og Ruijas egen samiske og kvenske befolkning, var ikke dette nye tanker. I sine kulturer hadde de tradisjonelt levd tett på, i og med naturen.

Flere av dagens kunstnere her i nord er opptatt av naturen. I likhet med romantikerne, er de kritiske til et vestlig dualistisk syn som skiller mellom natur og kultur, og de peker på konsekvensene for en natur under press. I nord er naturen særlig sårbar for menneskenes inngripen, med klimaendringer, oppvarming av polhavet, omfattende nedbygging av naturen og ødeleggelse av økosystemer. Til sist vil dette også true menneskene, som ikke kan eksistere uten jord, luft, vann, ild og maten vi spiser.