MIN ÁRKTALAŠ ARKIIVA

Soai dagaiga dáiddalaš guorahallamiid olbmuiguin ságastallama bokte, luonddus lihkadeami bokte ja eanadaga duođašteami bokte. Dáid árktalaš vásihusaid arkiveriiga barggu bokte linočuohpastagaiguin tekstiillas ja báhpáris, videoin ja fotografiijain. Sámi musihkar ja juoigi Lávre Johan Eira lea nuhtten šuokŋadáiddabarggu performánsii mii ovdanbuktojuvvui rahpamis – ja čájáhusa jietnagova.

Salo Myrseth ja Skår Lisa leaba iešbirgejeaddji dáiddárat, muhto ovttasbargoprošeavttaineaskka soai suokkardallaba poehtalaš vuogi mielde oktasaš mearrasámi duogážeaskka. Soai muitaleaba árbbisteaskka ja dálááiggisteaskka. Soai vuorroságastallaba dáláš davviriikkalaš ja sámi servodagaid váttis politihkalaš gažaldagain, nugo vuoigatvuođain eatnamiidda ja iežaset kultuvrra seailluheamis. Soai berošteaba duddjot oktavuođa ekologiijai, kultuvrii, fuolaheapmái ja lundui.

Salo Myrseth lea oahppan bivttasdesignerin Dáiddaallaskuvllas Oslos (KhiO). Giehtaduojárin, duojárin, designerin ja muitaleaddjin son guorahallá ávdnasiid, tekstuvrra ja kultuvrralaš ja persovnnalaš muittu.

Skår Lisa lea oahppan koreografiija Dáiddaallaskuvllas Oslos (KhiO) ja dánssa, performánssa ja lihkadandáidaga earret eará Artness School of Movement and its Performance [Lihkadeami dáiddalašvuođa ja dan ovdanbuktima skuvllas], Ein Shemeris, Israelis. Su bargguid sáhttá oaidnit lávdedáidaga ja performánssa seahkešaddun. Son guorahallá earenoamážit čatnagasa luonddu, kultuvrra ja olbmo gaskkas.

Čájáhusa lea vuolggahan ja buvttadan Davvi-Norgga Dáiddamusea, ja buot dáiddabarggut mat leat čájáhusas gullet musea čoakkáldahkii. Mii giitit Longyearbyen báikkálašstivrra ovttasbarggus Nordover / Davás prošeavttain, ovttasbargu mii dahká musea oassálastima ja luhtteorruma Svalbárddas vejolažžan.

«Vårt arktiske arkiv» består av verk som ble til gjennom et residensopphold*
hos Artica Svalbard i Longyearbyen i 2021. Oppholdet ble muliggjort
gjennom OCA (Office for Contemporary Art) og varte litt lenger enn en
måned. Våre kunstneriske undersøkelser baserte seg på å arkivere erfaringer,
gjennom dialoger og personlige inntrykk. Dette gjorde vi gjennom
linosnitt på tekstiler og papir som material, så vel som dokumentasjon av
bevegelser i landskapet. Målet vårt var ikke å lande på et spesifikt sted,
men å være på en prosessuell reise for så å se hvor den kunne lede oss.
Vi vandret forbi landskap fra dypere tid og undret oss på vår vei, hvordan
havnet menneskene på dette stedet i første omgang – på dette stedet som
er isbreers landskap, fjell, og isbjørner blant andre? Hvordan kunne vi være
besøkende på et sted som er så sårbart for menneskelig aktivitet?
Det fysiske arbeidet begynte allerede første dag av vårt opphold. Vi skar
de første linotrykkene i studio, uten å ha for mye bakgrunnsinformasjon i
kroppene våre. Etter som tiden gikk, ble erfaringene dypere og bearbeidelsen
av dem gikk raskere. Historiene i linosnittene ble levendegjort mens
dialogen med omgivelsene åpnet seg. Du er invitert til å vitne noen av
disse historiene i utstillingen.
Videre er våre arbeider et samarbeid og en poetisk fortelling om sjøsamisk
kultur som vi begge bærer med oss på forskjellig vis. Det er en fortelling
om arv og en dialog om politiske vanskeligheter i samiske samfunn i dag.
Den bringer opp sensasjoner fra dagliglivet og det ordinære sammen med
det mer enn menneskelige.
Arbeidene handler om samtaler over kaffekoppen og daglige vandringer.
Vi føler ydmykhet ved å få komme tilbake til Svalbard. Det å igjen kunne
besøke dette arkivet som allerede har utviklet seg videre og endret seg
med tiden. Fjellene og isbreene som ikke er de samme, men som likevel er
de samme.