Kunsten som forsvarsmur, venn og våpen

KRONIKK
av direktør Stina Högkvist, Nordnorsk Kunstmuseum

Jeg er en naken armadillo med et trukket sverd.  

Det merkelige bildet kom til meg sist høst. Jeg, som knapt vet hva en armadillo er. Jeg fortalte det til psykologen min, som normaliserte det hele og sa: Å, du har et referansedyr. Det er helt normalt det.  

Det er flott med psykologer. Kontoret deres er sannsynligvis det eneste stedet du virkelig lengter etter å høre ordet normal. 

Jeg føler meg så trygg i dette bildet. Meg som en liten armadillo, ikke større enn enlemmen, som står rett på bakbeina. Magen min er rund og myk. Jeg kaster av meg skjoldet i en dramatisk gest og står med beina vidt fra hverandre, klar for alt, med et sverd i hånden. 

Der har du meg. Vel bekomme! 

Vi vokste opp på den svenske landsbygda, og min eldre bror var den eneste dragartisten. Da han var 14 år, satte han opp sin egen nyttårsrevy. Han var alene på scenen. Hans eneste venninne Birgitta, som hadde cerebral parese, var gjemt i kulissene og betjente boom boksen. Skiftede kassettbånd når det var nødvendig.  

Anton, broren min, opptrådte som Marilyn Monroe, Liza Minnelli og Carola. Det var tross alt 80-tallet. Broren min sydde en hvit Marilyn Monroe-kjole og syklet rundt i alle gatene i den lille landsbyen vår. Selvfølgelig ble han ertet. Han brydde seg ikke. Men det gjorde jeg. For meg falt det seg naturlig å kjempe for min eldre brors rettigheter. Mitt våpen var min rappe kjeft, og min kreativitet. 

Min Trump-lignende far har aldri akseptert at broren min er homofil. Sodomi, som han kaller det, vill faren min ikke ha noe med å gjøre, og han er tydelig på at hvis broren min noen gang tar med seg en mannlig kjæreste hjem, ville han bli skutt med samme rifle som elgen. 

Hvorfor forteller jeg dette? Vel, det er fordi jeg som direktør for et museum, et tempel for sårbarhet, ønsker å synge kunstens lovsang. Jeg vil forklare hvor viktig den er, og hvor viktig det er at vi beskytter den og alle de som er avhengige av kunstens helt eget språk. 

For meg og broren min ble kunst en måte å forstå verden på. Å bygge alternative virkeligheter. Og for de av oss som ikke kommer fra en tradisjonell borgerlig kunstfamilie, dukket interessen for kunst opp som et behov. Det var oss to mot verden. Med kunsten som forsvarsmur, venn og våpen. 

Og det er nettopp derfor vi må beskytte kunsten. Det er ikke bare dekorasjon. Det er en eksistensiell nødvendighet. Derfor må vi skydde alle kunstnere. Uten dem er vi ingenting. Det er ikke noe mer enn enkel deduksjon.  

I dag snakkes det mye om kunst som beredskap. Kunst som en vei til fred, brobygging og demokrati. Viktige og store ord. Men kunst er også beredskap på mikronivå. Det er også en mental beredskap. En beskyttende kappe som hjelper oss å forstå og tolke verden vi har levd i og fortsetter å leve i. Veiviseren inn i det ukjente. Og vi må beskytte dette språket, og de som snakker det. Det må være plass til dem og til det som ikke helt passer inn. Og hvis det ikke er plass, må vi lage plass. Sammen må vi beskytte kunsten og alle dens barn, bastarder, forfedre og formødre.  

På alle nivåer.  

Den største risikoen i en risikoanalyse bør være å ikke ta kunst og kunstnere på alvor. Det kan være vanskelig og komplisert at den ikke alltid får plass i alle Excel-arkene, eller en standardisert mal. Men hvis man vil snakke om tidens romantiske tallspråk, har kunsten en merverdi. Det har den hatt siden istidsstudioenes røde dyr. 

Men det viktigste i livet er faktisk ikke målbart. Suksess handler ikke alltid om hvorvidt kritikerne er fornøyde, eller at vi slår publikumsrekorder. Det er like viktig å tørre å tenke nye ting. Være kritisk. Bryte ny mark. Lytte til magefølelsen. Gi plass til det du ennå ikke forstår. 

Vi bør ikke stirre oss blinde på Ford-modellen, men også prøve å forstå storheten til den norske Troll-bilen.  

Har vi riktig flaks sitter det også et stolt bergtroll bak rattet.