Hva om Disney og Jackson blir våre eneste vitner?

Den siste tiden har jeg tenkt mye på Walt Disney og Michael Jackson. Da jeg var yngre, leste jeg at begge skulle fryse ned hjernene sine kryogenisk. Det stemmer ikke, men tankeeksperimentet har blitt hos meg: Hva om verdens undergang faktisk inntreffer, alt liv forsvinner, og når jorden en dag vekkes til live igjen, er det historien fortalt gjennom de opptinte hjernene til Disney og Jackson som står igjen som menneskehetens arv?

I dag er det den internasjonale museumsdagen. En dag som burde feires, men som for de fleste passerer ubemerket. Det mange ikke tenker på, er at museene — med sine samlinger — er institusjonene som kan forhindre at fremtidens verdenshistorie blir skrevet av Disney/Jackson.

Samlingen er hvert museums ryggrad. Den bærer folkets historie videre, men den blir aldri komplett. Den krever omsorg, kritikk og nye perspektiver.

På Svalbard har vi frølageret, som sikrer fremtidens økologiske mangfold. Færre kjenner til at det også finnes et postapokalyptisk kulturarkiv der: høyoppløselige fotografier overført til film, lagret tretti meter dypere enn frøene. På hver filmbeholder er det et piktogram som viser hvordan man kan bygge en prosjektor uten strøm. Med bare solen som hjelp kan man lære av svunne historier og kunstnerskap.

I mitt tidligere liv som samlingsdirektør ved Nasjonalmuseet var jeg med på en deponering i dette arkivet. Det som gjorde sterkest inntrykk, var representanten fra Nasjonalmuseet i Brasil. Dette var etter at ett av deres museer brant ned i 2018, og store deler av samlingen gikk tapt. Første gang de deponerte, valgte de Pelés arkiv. Etter brannen valgte de noe annet: opptak av urfolksspråk — rester av kunnskap som ellers ville forsvinne.

I år er året for total beredskap, og jeg tenker igjen på Disney og Jackson. For hva sitter museene igjen med hvis ulykken skjer? Hvilke historier blir stående? Hvilke forsvinner? Hvilke verk sikrer vi hvis katastrofen rammer? Følger vi klassiske evakueringsnormer, risikerer vi at bare verk med høyest verdi og normativ kunstfaglig status blir reddet. Og hvis vi alle følger disse klassiske normative verdiene — hva skjer da med alt som faller utenfor? Hvilke historier er det vi som museer samlet sett fører videre?

Som direktør for det eneste statlige kunstmuseet i Nord-Norge tenker jeg mye på dette. Hva skjer med de nordlige perspektivene — med historiene fra utkanten, minoritetene, landskapene som alltid har ligget i skyggen? Hva skjer med fortellingene som ikke roper høyest, men som bærer kunnskap verden trenger?

Museer er barn av revolusjonen. Da Louvre åpnet i 1793, midt under den franske revolusjonen, markerte det et brudd med fortiden: Kunst skulle ikke lenger være forbeholdt eliten, men folket. Siden har museene fungert som en demokratisk dynamo — steder for opplysning, kritikk og fellesskap, men også preget av sin tids maktstrukturer.

Museer — og deres samlinger — er en del av vår totale beredskap. De er vår kollektive hukommelse, vår infrastruktur for kunnskap og kultur.

Innkjøp av kunst er ikke pynt. Det er vår felles kulturarv. Det er frøene i frølageret. Vi må gå sammen og sikre midler til innkjøp av kunst — og sikre at dette ikke blir en salderingspost. For når økonomien strammes inn, er det ofte kunsten som ryker først. Men det er da vi trenger den mest. Uten ressurser mister vi historiene som ikke roper høyest, men som bærer kunnskap verden ikke har råd til å miste.

Dette handler om hvem vi er som samfunn — og hvem vi ønsker å være. Om hvilke stemmer som får bli hørt når fremtiden en dag skal lese vår tid. Om beredskap, demokrati og ansvar.

For uten samlingene våre står vi igjen med et tomrom. Med stillhet der det skulle vært stemmer. Med blindsoner der det skulle vært innsikt. Med Disney og Jackson som menneskehetens eneste vitner.

Stina Högkvist

Direktør Nordnorsk Kunstmuseum