Mot en ny norsk modell for kulturfinansiering

Debatten fortsetter - mandag 26.10.2015 fortsatte dialogen om temaet kulturfinansiering i Kulturnytt på P2. Med direktør Knut Ljøgodt som gjest. 

Av Knut Ljøgodt, direktør, Nordnorsk Kunstmuseum

Publisert i Kunstforum, 23. oktober 2015

For tiden pågår det en debatt i Norge om samarbeidet mellom offentlige institusjoner og private – og om nye modeller for finansiering av kulturlivet.

Debatten har fått fornyet aktualitet med Erlend Høyerstens uttalelser i Aftenposten lørdag 17. oktober, der han sier at norske museer og kulturinstitusjoner i langt større grad må skaffe egne inntekter. Problemstillingen er interessant, men Høyerstens utspill og den påfølgende debatt fremstår som lite nyansert. Løsningen er neppe hverken å kutte drastisk i kulturbudsjettene over natten – eller å gå i skyttergravene for å opprettholde status quo. La oss helle skape en ny modell tilpasset vår tid og norske forhold!

HVA HANDLER DEBATTEN OM?
Debatten må sees på bakgrunn av kulturdepartementets tydelige signaler om at institusjonene må satse på økt egeninntjening. Fra Nordnorsk Kunstmuseums side har vi i mange år arbeidet for økt samarbeid med private og vi har i de siste årene sikret en rekke betydelige donasjoner til museets samling. Vi har sett mulighetene fremfor problemene.

Det finnes imidlertid ikke bare én, men flere, modeller for samarbeid, egeninntjening og gaver. Det man først og fremst tenker på er rene pengegaver eller sponsing fra næringslivet eller fra stiftelser. Mer nærliggende er imidlertid å se til ideelle stiftelser. I tillegg kommer donasjoner i form av kunstverker.

NORSKE FORHOLD VS. TRADISJONER I ANDRE LAND
I Danmark har man siden 1800-tallet utviklet en kultur for at næringslivet støtter opp om kunstnere og kulturinstitusjonen, ikke ulikt den amerikanske modellen. Danmark har sterke og betydelige fond, som f.eks. Ny Carlsbergfondet, som gjennom overskudd fra Carlsbergkonsernet hvert år deler ut store pengesummer til kunst og kultur. I Norge derimot står tradisjonelt storsamfunnet – Staten – sterkt og tillegges ansvar for utdannelse, helse, kultur og andre samfunnsområder.

Her til lands er en slik giverkultur bare i sin spede begynnelse. I de senere årene har Sparebankstiftelsen DNB, Fritt Ord og UNIS fremstått som stadig betydeligere aktører i kulturfeltet. Sparebankstiftelsen kjøper sentrale kunstverker som plasseres i norske museer. I nord har SpareBank 1 Nord-Norges kulturnæringsstiftelse blitt en viktig aktør og støtter bl.a. Nordnorsk Kunstmuseums Artist in Residence-program på Svalbard. Mulighetene finnes altså, men det tar tid å bygge opp en slik kultur, ikke minst i norsk næringsliv.

KOMPETANSEBYGGING
Like viktig som å bygge opp en slik kultur, er kompetansebygging, både i næringslivet og i institusjonene – et element som til nå har vært helt fraværende i debatten. For et par år siden  ble jeg invitert av US State Department for å besøke amerikanske museer og se hvordan de opererer. I USA har mange museer en egen stab for Planned Giving, som arbeider strategisk mot potensielle donatorer. Dette kan også være interessant for norske museer – men snarere enn å kutte i budsjettene burde det finnes muligheter for å stimulere nettopp til slik kompetansebygging.

PRIVATE SAMLERES ROLLE
Noe vi faktisk har tradisjon for i norsk kunstliv er samarbeide med private samlere, som gjennom utlån og donasjoner er av stor betydning for museene. Noen av de betydeligste samlinger og verker i norske museer er innkommet som donasjoner fra private samlere. I et historisk perspektiv kan dagens Nasjonalmuseet takke Olaf Schou for at han skjenket flere hovedverker av Edvard Munch til Nasjonalgalleriet og Nasjonalgalleriets venner for en meget fin samling av fransk maleri. Nordnorsk Kunstmuseum har flere samlere som har vist seg som gode venner, både i Norge og internasjonalt, som gjennom gaver og utlån har støttet institusjonen. For tiden viser vi den store utstillingen ”Fra Dahl til Munch”, med malerier fra Stein Erik Hagens Canica-samling.

INCITAMENTER
For å utvikle samarbeidet mellom offentlige kulturinstitusjoner og det private næringslivet mener jeg at også giverne må stimuleres i større grad. I andre land gis incitamenter gjennom f.eks. gunstige skatteordninger. Dette har vi så langt ikke i Norge. Til gjengjeld innførte Kulturdepartementet i fjor en såkalt gaveforsterkningsordning, der gaver til museene matches med 25 % av Staten. Dette er i utgangspunktet et godt incitament for at institusjonene skal arbeide for gaver. Utfordringen er imidlertid at gaver til iallfall kunstmuseene ofte kommer i form av verker til samlingene – og ikke i rene penger. I år mottok Nordnorsk Kunstmuseum ca. 200 verker som testamentarisk gave fra Viggo Hagstrøms samling, mens vi i fjor fikk vi nærmere 100 verker av den fremtredende samtidskunstneren Olav Christopher Jenssen, for å nevne noen eksempler. Disse verkene utgjør selvsagt en stor verdi for museet. Samtidig koster det å motta slike gaver – blant annet må kunsten sikres for å bevares for ettertiden. Imidlertid tar gaveforsterkningsordningen ikke høyde for slike donasjoner, noe vi håper Kulturdepartementet vil se nærmere på.

LEDERSKAP
I en kommentar i Aftenposten 20. oktober dreier kulturredaktør Sarah Sørheim debatten i en ny retning, der hun hevder at norske museumsledere må bli mer synlige og ta større del i debatten. Jeg er selvsagt enig i at både museumsledere og andre institusjonsledere skal delta i samfunnsdebatten. Men etter min mening er det en institusjonsleders plikt først og fremst å sørge for at institusjonen – fremfor ens egen person – er synlig, gjennom utstillinger og andre faglige prosjekter og aktiviteter.

INNHOLD OG KVALITET
Ett element som savnes i debatten er spørsmålet om innhold og kvalitet. Før vi diskuterer kutt vs. nye finansieringsmuligheter, synes jeg vi må kunne stille oss spørsmål om hva samfunnet får igjen for pengene som investeres – det være seg om de er offentlige eller private: Hvor mange utstillinger og hvor mange publikasjoner kommer det i året, hvilke arenaer opererer man på og hvordan sørger man for at utstillingene har relevans for det samfunnet man lever i? Og sist men ikke minst: Hvilket faglig nivå legger man seg på?

MOT EN NY NORSK MODELL
Midler fra stiftelser og det private næringsliv kommer i årene som følger til å være et viktig bidrag til de offentlige institusjonene, og vi som leder disse institusjonene må arbeide strategisk for at dette skal lykkes. Samtidig vil jeg minne om at mange av de offentlige kulturinstitusjonene faktisk er grunnlagt av stat, fylke eller kommune – og å opprettholde en forsvarlig drift av disse for å ta vare på den kulturarv vi forvalter må være et grunnleggende ansvar for myndighetene også i fremtiden.

Jeg vil foreslå en modell med incitamenter der de beste institusjonene belønnes etter sin innsats. Dette innebærer også at samfunnet må ta noen valg om hvilke institusjoner man vil satse på. Til disse institusjonene må man stille krav, samtidig som de må belønnes – ikke bare for å skaffe økt inntjening eller donasjoner – men i like stor grad for faglig virksomhet og kvalitet. Her har vi sjansen til å skape vår egen norske modell – som kan inspirere andre land. Vi må ha selvtillit nok å tenke at vi kan utgjøre et forbilde for våre naboer!